Hun stod kanskje femten meter lenger bort på perrongen, halvt bortvendt fra ham, med ansiktet mot sporene. Ikke helt inntil kanten. Nær nok. Lyset fra en av lampene over plattformen sluttet omtrent der hun stod. Det hvite traff bare høyre side av kroppen hennes.
Det var et stygt lys. Kaldt og flatt. Det gjorde den grå betongen nesten blå og fikk de våte flekkene på perrongen til å skinne.
Hun hadde mørkt hår som sluttet litt nedenfor skuldrene. Det var tykt, nesten svart innerst mot nakken, men med lysere brune striper der lyset traff det. Hun hadde stukket den ene siden bak øret. Slik pleide hun å sitte ved vinduet på toget. Håret bak det samme øret, ansiktet vendt mot glasset. Han hadde sett henne der flere ganger, men aldri hørt stemmen hennes. Han visste ikke hva hun het.
Resten av håret hang løst og beveget seg svakt hver gang et vinddrag fant veien over perrongen.
Hun hadde en mørkegrønn, knelang ullkåpe, smale, svarte bukser og hvite joggesko som allerede var blitt litt grå langs sålene. En sort veske hang over venstre skulder.
Fra siden kunne han se den smale nesen hennes. Pen neserygg med en liten knekk ytterst, som om den en gang hadde vært brukket eller bare alltid hadde sett slik ut.
Hun så på telefonen.
Ingen av dem sa noe. Hun hadde nok sett ham, men lot som ingenting.
Han gikk bortover perrongen. Ikke mot henne. Bare bortover, med hendene hengende langs sidene. Da han passerte benken, var det bare noen skritt igjen.
Hun tastet raskt på telefonen. Tomlene stanset, og hun smilte ned mot skjermen.
En lav vibrasjon under sålene. Han kjente den mer enn at han hørte den.
Hun løftet hodet.
Bortenfor kurven vokste rumlingen frem. En monoton metallisk dur som fikk luften på stasjonen til å forandre karakter.
Hun la telefonen i vesken. Hun trakk litt i glidelåsen, slapp den og løftet hodet igjen.
Han fortsatte å gå. Sakte nå.
Hun så fremdeles mot sporene.
Skoene hans laget korte, tørre klakk mot betongen.
Hun reagerte ikke.
Rumlingen ble dypere. Duren fylte rommet under plattformtaket.
En løs papirlapp ved benken løftet det ene hjørnet og slo ned igjen.
Hun strøk håret bort fra ansiktet.
Han var bak henne nå. Ikke helt nær.
Et vinddrag bar en svak lukt mot ham. Sjampo, kanskje. Noe svakt søtt. Og den tørre lukten av ull.
Hun så mot lyden.
Lysene fra toget flimret i blanke flater lenger fremme.
Han pustet inn. Kort. Så en gang til.
Det andre åndedraget kom ikke ordentlig ned i lungene.
Så kom toget til syne.
Hun rettet seg litt opp. En hårstripe løsnet fra øret og la seg over kinnet. Hun lot den ligge. Kåpen strøk mot baksiden av leggene da hun flyttet den ene foten.
Han stod bak henne. Den høyre armen hans var løftet. Kåpen hadde en søm nedover ryggen, og et hår hadde festet seg på tvers av den. Fingrene hans åpnet seg.
Bare hånden.
Bevegelsen.
Kontakten.
Nesten forsiktig.
Et lite støt mellom skulderbladene.
Hun tok ett støtteskritt.
Høyre fot først.
Skoen traff en ujevnhet i betongen.
Hun løftet begge armene.
Vesken gled ned fra skulderen og slo mot betongen ved føttene hans.
Så kom skritt nummer to.
For langt.
Hun prøvde å trekke kroppen tilbake, men tyngdepunktet var allerede foran henne.
Hun laget en lyd. Ikke et skrik. Bare: «Ah –»
Den venstre foten nådde kanten.
Hun vred kroppen mot ham. Skoen skled, og nå så han ansiktet hennes. Øynene ble store. Munnen åpnet seg.
Hun strakte den ene hånden mot ham. Han stod med armen ute fremdeles.
I en brøkdel av et sekund så de rett på hverandre.
Så falt hun baklengs over kanten, ned foran toget.
Hånden var det siste han så. Fingrene åpne mot ham.
Ingen tid til et ord.
Kanten var tom. Frontlysene strøk over den, hvite og flate.
Toget traff.
Lyden merkelig liten i begynnelsen.
Han syntes han hørte et kort slag under brølingen. Et slags skrik som ikke var fra toget.
Så slo luften mot ansiktet hans.
Bremsene. Metall mot metall. En lyd så skarp at han knep øynene sammen.
Vinduene flimret forbi. Under vognene var alt mørkt og i bevegelse. Han så ned, men blikket klarte ikke å feste seg.
Vogn etter vogn raste forbi mens bremsene fortsatte å hyle.
Han stod helt stille. Munnen hans var åpen. Han pustet ikke.
Noe traff perrongen.
Han så ikke hva det var først. Bare en mørk flekk som slo mot betongen og skled litt bortover.
Den ene hvite joggeskoen.
Den roterte én gang og ble liggende på siden.
Lissene var fortsatt knyttet.
Det var blod på den.
Han trakk pusten. For hardt.
Luften gikk inn med en pipende lyd. Han hørte den inne i hodet, tett ved ørene. Var det ham? Han åpnet munnen litt mer.
Det smakte surt, og under syren noe metallisk. Han presset tungen mot tennene. Svelget. Smaken ble igjen.
Et vindu suste forbi. Ansikter bak glasset.
Ett. To. Tre.
Han klarte ikke å se om noen så på ham eller ned mot sporet.
Alt gikk for fort.
Han ventet på at noe skulle brekke. Et rykk i vognene. Et hull i lyden.
Det kom ikke. Hylet fra bremsene holdt seg på samme tone.
Under sålene kjente han den samme vibrasjonen som da hun løftet hodet.
Et barn mot ruten. En mann som snudde seg. Så var de borte.
En rød stripe var delvis synlig langs kanten av perrongen.
Ikke mye. Så mer. Små dråper.
Det luktet varmt og stramt. Støv, kanskje. Bremser. Han trakk pusten gjennom nesen og kjente noe han forbandt med blod. Eller satt det i munnen?
Han tørket over leppene med håndryggen. Så på huden. Ingenting. Lukten var der fremdeles.
Han svelget.
Noe vått lå på betongen mellom skoene hans og perrongkanten.
En mørkere klump.
Han rygget.
«Faen.»
Ordet kom ut helt uten stemme.
Magen trakk seg sammen.
Toget fortsatte. Det fortsatte bare.
Bremsene skrek fremdeles. Toget beveget seg saktere nå.
«Nei.»
Han hørte sin egen stemme.
«Nei, nei, nei!»
Den sorte vesken lå omtrent en meter fra kanten. Åpningen vendte mot ham. En leppestift hadde rullet ut, og nøklene lå ved siden av telefonen.
Skjermen var tent.
Han så et bilde på låseskjermen. Et ansikt. Kanskje hennes eget. Kanskje noen andre. Han bøyde seg litt, men rettet seg opp igjen før han fikk sett.
Lenger bort gled de siste vognene forbi neste lyktestolpe. Røde lys flyttet seg bortover sporet.
Han hørte bremsene lenger fremme nå. Lyden steg og sank, forsvant et øyeblikk under duren og skar gjennom igjen.
Han åpnet munnen. Ingen ord.
Pusten hans kom i korte støt.
Inn. Inn. Ut. Inn.
Han fikk ikke nok luft.
Han så ned mot sporet igjen.
Det lå åpent foran ham nå. Den hvite skoen lå på siden, et stykke bortenfor vesken. Han kunne ikke se henne.
Jo.
Noe grønt nede ved skinnene.
Det lå stoff mellom steinene. En brett av kåpen, mørkere enn resten. Han prøvde å finne skulderen, halsen, et sted hvor stoffet sluttet og hun begynte.
Et vinddrag tok tak i en løs flik.
Han løftet hånden.
«Hei.»
Det kom så lavt at han nesten ikke hørte det selv.
Han ble stående med hånden oppe. Stoffet løftet seg igjen og falt tilbake på samme sted.
Mellomgulvet trakk seg sammen. Han bøyde seg fremover og brakk seg. Først kom det ingenting. Så en tynn stripe syre som traff mellom skoene hans.
Bremselyden hadde sunket. Toget var lenger borte, og de røde lysene syntes ikke å flytte seg lenger.
Han stod bøyd fremover med hendene på knærne. Spytt hang fra munnen. Han forsøkte å svelge det som var igjen, men halsen lukket seg, og han måtte puste gjennom munnen.
Bak ham klapret papirlappen mot betongen. Han hørte den nå.
Han fulgte den med blikket til han kom på hvor han stod, og rettet seg opp.
Perrongen virket enorm. Tom.
Vesken. Telefonen. Skoen. Det grønne nede ved sporet.
Det lå små mørke dråper på betongen. En stripe løp ut fra kanten og stanset i en sprekk. Han satte foten ved siden av den, prøvde å finne en tørr flekk for den andre.
Toget stod helt stille. Han kunne se lys i vinduene på den bakerste vognen. En skikkelse beveget seg bak glasset. Noen løftet en arm.
Han løftet sin egen. Skikkelsen forsvant fra vinduet.
Ingen kom ut. Ikke ennå.
Han slapp armen ned. Så på hånden. Den høyre. Den som hadde vært borti kåpen hennes.
Han vendte den. Håndflaten. Knokene. Det var ingenting på den. Ikke noe blod. Ikke noe merke.
Bare en hånd. Hans hånd.
Han så mot stedet hun hadde stått. Vesken lå der. Telefonen lyste fremdeles. Han husket tomlene hennes over skjermen og det lille oppholdet før smilet.
Han gned hånden mot buksen. Igjen. Hardere. Ullen satt i fingertuppene selv når han presset dem inn mot låret. Han brettet hånden ut, strakte fingrene så langt han klarte og lukket den igjen.
Han gikk de få skrittene bort og bøyde seg etter telefonen. Hånden stanset over den. Bildet forsvant, og skjermen ble svart. Han så sitt eget ansikt i glasset, langt og skjevt fra denne vinkelen.
Han rettet seg opp uten å ta den. Så gikk han nærmere kanten.
Nå så han håret.
Mørkebrunt mot grå stein, klebet sammen. Kåpen var revet opp. Den grønne fargen forsvant i våte, nesten svarte partier. Han fulgte stoffet med blikket og fant en arm i en stilling ingen levende arm kunne ligge i.
Han så hvitt inne i det røde. Bein. Beinrester.
Han prøvde å se et annet sted, men fant bare mer. Kåpestoff, hud, noe han ikke klarte å plassere. Ansiktet var ikke der han ventet det. Han flyttet hodet litt til siden, som om det var vinkelen det var noe galt med.
Hånden hans traff benkeryggen da han rygget. Han holdt seg fast.
Så kastet han opp på betongen. Syren brant i nesen. Øynene rant, og han ble stående med munnen åpen mens slim hang fra underleppen. Han kjente benkens kant grave seg inn i håndflaten.
Det tok litt tid før han slapp.
Han tørket munnen med håndryggen. Så ned på ermet, trakk det over håndleddet og tørket en gang til.
En stemme ropte fra toget. Han så opp.
Ved den bakerste vognen var en dør åpen nå. Noen stod der, vendt mot ham. Armen strakte seg ut, og stemmen kom igjen. Han klarte ikke å skjelne ordene.
Så et skrik.
Han gikk mot trappen.
For hvert skritt ble stemmen svakere. Han kjente at skoene satt ordentlig på føttene igjen. Hælen først, så resten av sålen.
Ved trappen la han hånden på gelenderet. Det var kaldt. Han lot den gli langs metallet og satte foten på det første trinnet.
